Jeg er faktisk syk

Jeg husker jeg ble henvist til DPS på utredning. En rekke spørsmål ble stilt, og det var en del som skulle kartlegges. Det ble litt mye på en gang, men jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Når utredningen var ferdig, så tok det litt tid før jeg fikk ny time.  Plutselig fikk jeg det midt i fleisen. “Du har en diagnose som kalles for dystymi, Charlotte” husker jeg hun sa. Hun fortalte meg mer om diagnosen, og hva det innebar. Hvorfor den passet meg.  Hvorfor jeg fikk tildelt den.

Jeg husker jeg ble både lettet og lei meg på en gang. Etter å få en diagnose. Jeg er faktisk syk. Nå har jeg det svart på hvitt. Jeg ble jo glad for at de fant ut hva det var, men samtidig så var det også litt trist. Men når jeg fikk diagnosen, så var det jo lettere å få den hjelpen man trengte. Riktig medisinering og riktig oppfølging.

Jeg begynte på antidepressiva, gikk til samtaler på DPS og hadde oppfølging med psykisk helse.

Jeg var både glad og trist på en gang!

 

Ble mobbet på skolen

Jeg er oppvokst på Grua på Hadeland. Jeg gikk på skole på Grua fra 1-5 klasse. Mens jeg gikk på skole i 5 klasse på Grua, så kjøpte mamma og stefaren min hus på Roa.  Jeg husker jeg trivdes godt på barneskolen på Grua. Jeg hadde mange klassevenninner, og jeg var mye med naboene mine i samme gata.

Jeg trodde det skulle bli så fint og flott. På ny skole med nye mennesker. Det var litt skummelt å starte på ny skole i ny klasse. Klassen var ikke så stor. Jeg husker vi var 4 jenter når jeg startet, og resten gutter. Jentene hadde en liten klikk, og var ofte mye sammen.  Jeg var ikke kul nok til å være sammen med de, tror jeg. De var visst så populære. Litt venner med de var jeg jo, men ikke sånn super venner med dem heller. Hun ene som gikk i samme klasse som meg var naboen min. Hun var jeg litt sammen med. Litt uti skoleåret i 6 klasse kom det ei ny jente i klassen, så vi ble 5 stykker. Jeg og hun ble bestevenner. Hun bodde heller ikke så langt unna meg, så vi var mye sammen etter skoletid.  Etterhvert som skoleåret gikk, så begynte mobbingen så smått. Jeg husker det var mye drama mellom jentene.

Det var på ungdomsskolen som var verst. Barneskolen var bare starten på helvete. Hver dag var det noen som slengte med leppa til meg. Jeg ble kalt noe jeg ikke skjønner grunnen til at jeg ble. Jeg ble kalt for “torsken”. Jeg har jo verken skjegg eller er en fisk. Men det var ikke gøy i lengden. Hver dag ropte de “torsken” etter meg. Ikke bare de i samme klasse som meg, men også andre på skolen. Jeg prøvde og ikke ta meg nær av det, men jeg gruet meg til å gå på skolen hver dag. Lærerne gjorde ikke så mye. Kontaktlæreren min fikk vite om det etterhvert, og hun fortalte at jeg bare måtte si ifra hvis det skjedde igjen. Men hva fikk hun gjort? Ingenting.  Jeg prøvde til og med å forandre meg som person. Prøvde å passe inn. Være en av de kule. Jeg har aldri vært opptatt å gå med merkeklær. Går med de klærne jeg føler meg vel i. Og ikke sminket jeg meg noe særlig heller. Jeg begynte å røyke. På ungdomsskolen var det kult å stå bak på hjørnet å ta seg en røyk. Min stemor røyker, så jeg husker jeg stjal en røykpakke oppi skapet en gang jeg var på besøk der. Jeg røykte også på vei til og fra skolen. Latet som ingenting når jeg kom hjem.  Det tok ikke lange tiden før mamma oppdaget det. Hun luktet det jo lett, for hun røyker jo ikke selv. Hun ble sur på meg. Ba meg slutte. Karakterene på skolen lå sånn midt på.  Slet med å konsentrere meg om skolearbeidet rundt all mobbingen.

Mamma ante ingenting. Jeg turte ikke si noe hjemme. Hver dag etter skolen, så satt jeg som regel bare på soverommet mitt. Ville være for meg selv. Og noen dager var jeg sammen med bestevenninna mi. Mamma fikk vite om mobbingen på en foreldresamtale en gang.  Det var en del krangling med mor når jeg gikk på ungdomsskolen. I tillegg til å bli mobbet, så drev jeg også med andre ting som ikke var så lurt. Jeg pratet med gutter på nett. Faktisk fra overalt i hele Norge. Husker mamma tok mobilen min en dag, og gikk gjennom telefonlista mi. Hun ble rett og slett fly forbanna, men hun var redd for meg. Husker jeg fikk husarrest, og at hun tok både tlf og pcen min.

Heldigvis så ga det seg på videregående. Det var litt mobbing der også, men ikke så ille som på ungdomsskolen. I dag er jeg stolt over meg selv, for at jeg møtte opp hver dag på skolen. Det husker jeg at jeg fikk skryt for også av kontaktlæreren min.

Nå er jeg glad for å kalle det for fortid. Mobbing er virkelig ikke greit, og lærerne og rektor gjør en altfor dårlig jobb.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no