En tøff måned

November har vært en måned jeg skulle ønske ikke kom. Det har vært så utrolig tøft. Jeg mistet både farmor og farfar, og det tar jeg ganske tungt. Farmor døde først, og så en uke etterpå så døde farfar. Det ble veldig mye på en gang. De stod meg så nært. Spesielt farmor.  Jeg savner dem så utrolig mye. Farmor var alltid den som ringte meg ofte, og lurte på hvordan det gikk. Nå i ettertid er jeg klar for at jeg fikk besøkt hun 2 dager før hun ble borte.

Når vi ryddet ut av huset, så fikk jeg teppet og en lue farmor hadde strikket til lillegutt. Jeg ble så rørt, og trist. Hun slet så veldig med betennelse i tommelen, så jeg er imponert over at hun klarte å bli ferdig. Har ikke lyst til å gi det til lillegutt. Jeg har lyst til å kose med det hver kveld.  Det teppet skal jeg ta godt vare på som ett fint minne.

Synes generelt måneden har vært slitsom i seg selv.  Reagerer nok veldig på været. Det er så mørkt og trist. Det blir rart uten farmor og farfar nå til jul. Jeg tar en dag av gangen, og får gjøre det beste ut av det.

De vil bli dypt savnet <3

Jeg vil bare være alene

Noe jeg følte veldig på da jeg slet psykisk var det å være alene. Jeg ville være alene hele tiden. Orket ikke slippe noen til. Orket ikke ha besøk. Jeg ville være helt alene med mine problemer, tanker og følelser. Jeg stengte meg mye inne, og drev med det jeg selv ønsket å gjøre. Ingen skulle få lov til å bestemme over meg. Ingen skulle få vite hvordan jeg egentlig hadde det. Du vet når du møter folk langs veien på vei til butikken, og du faker ett smil, og later som om alt er bra? Det gjorde jeg ofte. Jeg ville jo ikke at folk skulle få vite om at jeg hadde det vanskelig, men..

Senga var det beste stedet å være i. Ligge lenge å sove. Bare ligge under dyna. Slippe å stå opp. Jeg hadde jo ikke noe positivt å se frem til, så hvorfor skulle jeg stå opp? Matlysten var dårlig, og jeg orket jo ingenting. Tankekjøret gjorde så jeg ikke hadde noe energi. Det tappet meg helt. Ikke brydde jeg meg om utseendet mitt heller. Ikke alltid jeg orket å dusje og tenke på hygienen heller. Jeg ba alle la meg være i fred. Alt føltes som ett stort mas så fort noen kontakt.

Jeg ville bare være alene. Helt alene.

 

Barnefri i helgen

I helga har Nicklas vært hos ei venninne. Jeg trengte rett og slett litt tid for meg selv. Slappe av, og komme meg ut litt. Det var en litt tøff sommer, men nå begynner ting å bli bedre heldigvis. I går var jeg i Oslo på ett jobb arrangement. Kick off! Det var utrolig bra, men jeg var så trøtt. Ble litt slitsomt å sitte der i lengden. Eller så har jeg igrunn bare slappet av hjemme, og gjort litt husarbeid. Det var utrolig godt med barnefri, men så godt å ha han hjemme igjen. Nå sitter vi og ser litt på barne tv før det er natta for småen.

Håper du har hatt en fin helg!

Hei, dere!

Hei! Mitt navn er Charlotte!

Jeg har vært så heldig, og fått lov til å blogge her inne på psykmagasinet. Det setter jeg utrolig stor pris på. Gleder meg til å dele mine opplevelser, erfaringer og alt det jeg har vært gjennom.  Nå ser jeg på meg selv som frisk, og nå ønsker jeg å dele fra da jeg slet psykisk, og hva jeg gjorde for å få det bedre. Er det noe jeg brenner for, så er det psykisk helse.

Målet mitt med denne bloggen er å inspirere andre som sliter psykisk. Selv om veien er lang å gå, og det kan føles tungt, så tror jeg alle kan gjøre så de får det godt med seg selv.

Gleder meg til å fortsette med bloggingen!

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no