Jeg vil bare være alene

Noe jeg følte veldig på da jeg slet psykisk var det å være alene. Jeg ville være alene hele tiden. Orket ikke slippe noen til. Orket ikke ha besøk. Jeg ville være helt alene med mine problemer, tanker og følelser. Jeg stengte meg mye inne, og drev med det jeg selv ønsket å gjøre. Ingen skulle få lov til å bestemme over meg. Ingen skulle få vite hvordan jeg egentlig hadde det. Du vet når du møter folk langs veien på vei til butikken, og du faker ett smil, og later som om alt er bra? Det gjorde jeg ofte. Jeg ville jo ikke at folk skulle få vite om at jeg hadde det vanskelig, men..

Senga var det beste stedet å være i. Ligge lenge å sove. Bare ligge under dyna. Slippe å stå opp. Jeg hadde jo ikke noe positivt å se frem til, så hvorfor skulle jeg stå opp? Matlysten var dårlig, og jeg orket jo ingenting. Tankekjøret gjorde så jeg ikke hadde noe energi. Det tappet meg helt. Ikke brydde jeg meg om utseendet mitt heller. Ikke alltid jeg orket å dusje og tenke på hygienen heller. Jeg ba alle la meg være i fred. Alt føltes som ett stort mas så fort noen kontakt.

Jeg ville bare være alene. Helt alene.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no